Visste du at den store brannen i London bare drepte 8 personer?

Visste du at den store brannen i London drepte, men bare noen få?

Den siste delen av det syttende århundre var ikke snill mot Londons. Den store pesten i London, som hadde brutt ut i 1665, hadde knapt kommet til en slutt da den store ilden slettet byen den 2. september 1666. Men det var en katastrofe som ventet på å skje, da Londons middelalderske hus fortsatt var det meste laget av eiketre, og ble klumpet tett sammen på hver side av smale gater. De fattigste husene var vanntett med tjære, noe som gjorde dem meget brennende. Det var ingen brannskader i 1700-årene, og enkelte mennesker døde i stedet brann med skuffer med vann og arkaiske håndpumper for å bekjempe flammer.

Hvordan det hele startet

På kvelden den 1. september 1666 gikk Thomas Farrinor, den kongelige bakeren, til sengs uten å slukke ovnen ordentlig. Gnister som kommer fra de brennende glødene, antenner brann som ligger i nærheten, og ved de små morgenstidene var Farrinors hus i brann. Farrinor og hans familie klarte å rømme gjennom et oppe vindu, men en assistent døde i brannen, det første offeret for brannen.

The Growing Blaze

Brannen spredte seg snart til nabohus og deretter over gaten. Gnister satt brennende halm og fôr i Star Inn-stallene, og derfra spredte brannen til Thames Street. Riverfront-lagrene langs Themsen ble fylt med brennbare materialer som oljer, tallow for stearinlys, kull og brennevin. Da bygningene ble brann, eksploderte noen av disse materialene, og slått brannen til en ukontrollabel inferno. Inntil nå har brannbåter i nabolaget gjort sitt beste for å slukke flammene, men nå rushed hjem for å evakuere sine egne familier og verdisaker.

En by opp i røyk

De tørre sommervindene gjorde sitt beste for å spre brannen så langt og så raskt som mulig. Lord Mayor Sir Thomas Bloodsworth forsinket rive av bygninger for å skape brann, en effektiv brannteknikk av tiden. Da de overordnete myndighetene erstattet ham for å bestille disse bygningens nedrivninger, hadde brannen oppnådd et moment som ville bryte hullene før de kunne bli helt opprettet. Noen flyktet gjennom elven Thames, trakk hva de hadde vært i stand til å redde, mens mange tok tilflugtssted i åsene rundt London.

The Inferno's Aftermath

Brannen ødela London i fem hele dager før den ble tatt under kontroll 6. september. Klimaet kom da flammene oppslukt Temple-området i London Legal District. De brennende bygningene måtte bringes ned med kryp, og før alt var ferdig, hadde den store ilden ødelagt 13.000 boliger, utallige offentlige bygninger og nesten 90 kirker. Den mest fremtredende av sistnevnte var St. Pauls katedral, som på den tiden allerede gjennomgikk tunge reparasjoner. Mange andre historiske landemerker ble også renset, og rundt 100 000 mennesker ble gjort hjemløse. Brannen overrasket imidlertid overraskende svært få menneskelige tilfeller, og antall døde, avhengig av kilden, ble registrert som et sted mellom 6 og 16. Imidlertid er denne figuren blitt stilt spørsmål, da den kanskje ikke har telt og inkludert de fattige og middelklassen folk i byen.

King Charles II satte på ombygging av hovedstaden i løpet av få dager. Sir Christopher Wren redesignet og rekonstruert St. Pauls katedral, omgitt av mange andre små, nye kirker. Etter å ha lært en vanskelig leksjon, ble de fleste av de nye husene bygget av murstein og stein i stedet for tre, og ble skilt av tykke vegger. Gater ble gjort bredere, og gater var forbudt. Men brannvesenene ble ikke etablert, og London måtte vente til det attende århundre for å se en permanent brannvesen som vi nå ville gjenkjenne den.

En eldig arv

Noen få år etter at flammen slo seg inn i byen, ble det oppført en minnesøyle til den store brannen i London nær baksiden av Farrinors bakeri. Helt enkelt kjent som "minnesmerket" står kolonnen 202 meter høy, og er utsmykket med skulpturer og graveringer som forteller om fortellingene om tilstrømningen. Interessant nok var et påskudd på minnesmerket, som ble fjernet i 1830, skyld i ilden på "den forferdelige fraksjonens forræderi og ondskap", og markerte de religiøse spenningene som i England ble sett på den tiden.